Det ulovlige grenselandet
Artikkel - Steffen Tomt
Internettet førte med seg utallige store samfunnsendringer, og kampen om fri flyt av informasjon og innholdet blusset raskt opp – og brenner fortsatt i samfunnsdebatter verden over.
Foto: Umberto / Unsplash
Informasjon, teknologi, kunnskap og kulturelle opplevelser – kjennetegn som preger samfunnets bruk av det verdensomspennende internettet som er vevet inn i våre daglige rutiner. Informasjonsdeling, det var det som skulle føre til ønsket om å skape internettet – men hva skjedde da denne informasjonsdelingen ble ulovlig?
Med internettets inntog i verdenssamfunnet på slutten av 90-tallet skulle samfunnet bli endret for alltid. Informasjon og data skulle flyte fritt, mennesker skulle få mulighet til å utvikle nye former for kunnskap, samfunn og idealer, og internettet skulle revolusjonere måten vi som et samfunn fungerte. Alt i alt, spådommer som på utallige måter ble en virkelighet.
Forkjempere for denne nye teknologien ropte høyt fra barrikadene om mulighetene, utviklingen som ville oppstå, og frigjøringen av informasjon som ville følge av internettets realisering. Motstandere ropte like høyt om liknende utsagn, men med en mørk og negativ twist om usikkerhet, falskhet og ukjente konsekvenser. Likevel så internettet sin dag i lyset, og verdenssamfunnet ble endret. Men hva skjedde så med frigjøringen av informasjon i møte med midten av 2000-tallet og kampen mot piratkopiering?
Du ville stjålet en bil – ikke sant?
Et velkjent scenario fra det tidlige 2000-tallet: det er fredagskveld, foreldrene dine svinger innom filmutleien og plukker opp den nyeste actionfilmen, og det er endelig blitt helg idet pizzaen kommer nystekt ut av ovnen og Liam Neeson snart sparker inn hoder på tv-skjermen i “Taken”. Men før filmstjernen får muligheten, møtes man med en skremmende advarsel. Hurtige takninger, høylytt musikk, og mørke 3D-effekter skriker til deg på skjermen med beskjeden “You wouldn’t steal a car” etterfulgt av den avsluttende og velkjente informasjonen: “Piracy. It’s a crime”. En offentlig informasjonskampanje som er brent inn i hjernebarken til alle som benyttet seg av 2000-tallets fantastiske filmutleier rundt om i verden. Det var noe hypnotisk over måten denne skremmende advarselen ble presentert på – piratkopiering, overvåking, konsekvenser, fengsel? Ord og uttrykk som poppet opp fremst i hjernebarken til alle småstressa ungdommer som hadde vurdert tanken.
Denne velkjente annonsekampanjen, kjent som “Piracy. It’s a crime”, stammer fra 2004 og den bedre halvdelen av 2000-tallet. En effektiv og gjenkjennbar kampanje skapt av amerikanske Federation Against Copyright Theft og Motion Picture Association of America, i deres forsøk på å stoppe piratkopiering av filmer og andre kulturelle verker på internettets mange nettsider. En god håndfull med noen av verdens største filmproduksjons- og distribueringsselskaper inkluderte denne annonsen i alle deres filmer fra samme periode, og beskjeden nådde dermed land og strand verden over – og det rekordraskt.
Kampanjen kjørte mellom 2004 og 2007, og preget fredagskvelder verden over med det samme mørke budskapet – pirakopiering er en kriminell handling, og du er ikke bedre enn en biltyv eller en veskenapper hvis du laster ned lisensiert innhold ulovlig på internett. Sterke ord knyttet til spesifikke handlinger, med andre ord.
Verdens mest velkjente piratbukt – The Pirate Bay
Man kan nesten ikke klandre de amerikanske filmselskapene i deres frykt – frykten for piratkopiering var jo på alle mulige måter reell, for det var ikke mange tastetrykk som krevdes før man havnet på verdens mest kjente svenske nettside og piratbukt – omdiskuterte “The Pirate Bay”. Et nettsted for informasjonsfrihet, kulturell deling og fri flyt av innhold, data, verker og ikke minst informasjon (sett med øyne fra et positivt standpunkt). Den andre siden av diskusjonen vil nok heller beskrive nettstedet som en stinkende septiktank fylt med skremmende ulovlige handlinger som før eller siden ville få konsekvenser.
Historien til det svenske nettstedet er velkjent, ofte omtalt og nærmest blitt en del av internettets tidlige historie – og det med god grunn. Med opprettelsen av den svenske piratbukten i 2004, så verdens internettbrukere en mulighet til å generalisere og frigjøre innhold til samfunnets alle hjørner. Piratkopiering ble en realitet, og delingen av ulovlig, lisensiert innhold skjedde raskere enn lovverket klarte å følge opp.
En gratulasjonsbeskjed publisert på førstesiden til The Pirate Bay ved 8-årsjubileet til nettsiden i 2011.
Foto: Wikimedia Commons / Opphavsrett: CC0 (fri gjengivelse)
Nettsiden og delingen fungerer etter veldige enkle prinsipper – nettsiden er bygget opp som en endeløs katalog, hvor man kan blar seg gjennom en utrolig mengde med innhold i form av torrent-filer. Når man har funnet den torrenten man er ute etter, må man ta i bruk et eksternt program for å laste ned det faktiske innholdet: selve torrent-filen er bare all relevant informasjon om innholdet man kan laste ned, ikke innholdet i seg selv. Når innholdet og torrenten er lastet ned via det eksterne programmet, bidrar man til å styrke filenes nedlastingshastighet, og gir andre brukere raskere nedlastningstid på innholdet. En vinn-vinn situasjon for de som ønsker dette, og en skikkelig dårlig situasjon for motstanderne av den svenske nettsiden.
Selv etter utallige problemer, rettssaker og nye eiere bestod nettsiden, og med litt finurlig arbeid kan en fortsatt den dag i dag, godt over 17 år senere, fortsatt benytte seg av den frittflytende mengden med innhold som plasker rundt i det svenske vannet. Et grenseområde som per alskens lovverk i verdenssamfunnet á 2020 fortsatt er en ulovlig tjeneste med øye om å utfordre åndsverksrettigheter verden over.
Det ulovlige grenseområdet, og skillene mellom det lyse og mørke internett
Piratkopiering i seg selv byr på en rekke ulike problemer og muligheter – alt fra usikkerhet om kvalitet på innholdet og fare for virus, til tilgangen til tidligere utilgjengelig innhold og kulturell informasjon. Det som ofte utelates fra samtalen rundt disse problemene og mulighetene, er hvordan nettsider som verdenskjente The Pirate Bay fungerer som en nærmest usynlig skillelinje mellom det vanlige internett (kjennetegnet som “clear net”) og det mørke internett (kjent som “dark web”). På nettsider som The Pirate Bay og andre lignende sider, råder ikke ‘vanlige’ internettrestriksjoner, holdninger og krypteringer. Her smeltes brukere fra det ordinære nettet sammen med brukere fra det mørke nettet. Ved å benytte seg av slike sider, beveger man seg innenfor dark web og dets karakteristiske verktøy.
Verdens internett er bygget opp som et uendelig nettverk med kontaktpunkter, overføringskanaler og informasjonssamband mellom datamaskiner, servere og individer. Men det mange ikke innser, er hvordan internettet er delt opp i ulike seksjoner – nærmere sagt, fire ulike deler:
Internett (clear net) – det vanlige internettet som er indeksert på verdens søkemotorer (Facebook, YouTube, Google)
Dark web – hele den øvre delen av nettverk som eksisterer på darknet-tilkoblinger
Darknets – overlappende nettverk som benytter seg av Internett men som krever spesielle verktøy, programmer og autoriseringer
Deep web – den underliggende delen av internettet som ikke er indeksert av søkemotorer som Google og Yahoo
Til vanlig beveger ikke den hverdagslige brukeren seg over på noen andre områder enn det ordinære internettet (clear net). Men ved å klikke seg inn på nettsider som The Pirate Bay og andre piratkopieringssider beveger man seg mer over i en retning av dark web og darknets. Her kreves det spesifikke programmer og teknikker for å få ting til å fungere som det skal – selv om det ikke er spesielt krevende.
En smeltedigel av brukergrupper og verdier
Og her oppstår da resultatet: en indeksert nettside, som er søkbar på all verdens ulike søkemotorer og gjenkjent av algoritmer andre funksjoner, men som benytter seg av spesifikke programmer og verktøy for å fungere ordentlig. Verktøy som er kjennetegn av darknets og dark web, og de tilhørende funksjonene. En sammensmelting av det lyse internettet, og dets mørkere bakside man vanligvis ikke ser.
Her eksisterer individer og brukergrupper med ulike verdier og holdninger om hverandre. Ulike former for nødvendigheter og ønsker fører brukere til slike nettsider, og skaper et behov for at disse sidene vedvarer og utvikler seg videre. For hva vil skje med strømmen av informasjon, data og kulturelt arvegods hvis det ikke tilgjengeliggjøres på en eller annen måte? Hvorvidt man skal belønne slike tilgjengeliggjøring i form av penger eller ikke, er en diskusjon for en annen dag.
Lenge leve internettet, med dets lyse og mørkere side.