Den nye russiske revolusjonen

Artikkel - Magnus Biringvad

Etter et århundre med sovjetisk-finansierte filmer som skulle fremme regjeringens interesser, så har den moderne russiske filmen fokusert på å kritisere nasjonen den kommer fra.

Ikonisk scene: Trappene i Odessa etter at tsarens lojale soldater har massakrert sivile i den mest suksessfulle propagandafilmen noensinne Battleship Potemkin. Foto: Goskino

Mesterlige filmer og filmskapere fra vår nabo i Øst er ikke et nytt fenomen. Helt siden kinofilmen begynte sin fremtreden på på 20-tallet skjønte den nyetablerte Sovjetunionen at dette var en perfekt måte å spre propaganda på både innen- og utenlands. Derfor satset regjeringen stort på å lage en sovjetisk filmindustri som startet med en grundig utdannelse på den sovjetiske filmskolen VGIK i Moskva.

Stormester: Andrei Tarkovsky, en av de mest innflytelsesrike filmskaperne noensinne. Foto: Russiske nasjonalbibliotek.

Krigens brutalitet: Ufiltrert ondskap vises i Elem Klimovs Come And See. Foto: Belarusfilm.

Skolen ble startskuddet for mange av tidenes mest innflytelsesrike filmskapere og filmer. Dziga Vertovs klassiske dokumentar fra 1929 “Man With A Movie Camera” ble bestilt av regjeringen for å vise verden hvor blomstrende bylivet i Sovjet var. Sergej Eisensteins revolusjonerende “Battleship Potemkin” fra 1925 var en propagandafilm som skulle dokumentere starten på den røde revolusjonen. Filmen introduserte revolusjonerende kamera- og klippeteknikker som enhver filmstudent i dag bruker som grunnlag til å forstå mediet.

Senere når fargefilm, lyden og lettere kameraer ble introdusert var Elem Klimovs episke krigsfilm “Come and See” en kulminasjon av den nye innovasjonen som skulle glorifisere den vanlige innbyggers kamp mot tyske brutaliteter under krigen. Til tross for at de var filmer med en klar agenda, så hadde de store kvaliteter som appellerte til det utenlandske publikum. Om man spør hvilken som helst fremtredende filmskaper i dag om inspirasjoner, så er svaret som mange deler Andrei Tarkovsky. Hans poetiske og abstrakte tilnærminger til filmen ble store suksesser utenlands og den sovjetiske regjeringen lot han holde på fritt der filmer som “Stalker”, “Ivan`s Childhood”, “The Mirror” og “Andrei Rublev” utmerket seg. For mange russiske filmskapere ble dette starten på den nyere og mer agendafrie filmen. Etter Sovjetunionens fall ble mynten slått rundt og filmenes agenda ble vendt mot styresmaktene.

Døden til et samfunn: Skjellet av monsteret i Leviathan. Foto: Non-Stop Productions.

Konfliktert: Kolya, et offer av borgemesterens grådighet, er ingen enkel sjel. Foto: Non-Stop Productions.

En av de største filmene fra Russland de siste årene er mesterverket “Leviathan”. Filmen dokumenterer den korrupte infrastrukturen til russiske myndigheter og ironien at det er den vanlige arbeider som lider i det moderne Russland. Filmen er regissert av den anerkjente filmskaperen Andrey Zvyagintsev som er en av de mest fremtredende kritikerne av landet. Filmen handler om en problematisk bilmekaniker ved navn Kolya som bor i en liten kystby ved Kola-halvøya. Med sin advokat-venn slåss de mot den korrupte borgermesterens ordre om å rive Kolyas hus for å bygge en ny kirke. Ved å bruke den idylliske, døende og gamle sovjetiske fiskeribyen som bakteppe for historien reflekterer hvordan det gamle er fremtredende i det nye.

Filmen viser hvor stort overgrep en politisk figur kan gjøre mot den ordinære innbygger for å fremme sin egen agenda i forhold til mektige figurer innenfor politikken og religionen. Med dette medfører et massivt inntak av vodka. Samtlige karakterer innenfor historien er langt i fra feilfrie, og etterhvert begynner den enkeltes interesser å kollidere med den opprinnelige konflikten mot overmaktene. Det er en historie om et moralsk døende land i et idyllisk landskap, og alle karakterer er refleksjoner av samfunnet de er støpt i. Dette reflekteres i en scene der en ung mann, den nye generasjonen, sitter ved et massivt skjelett av en blåhval på en strand.

Det er heller ingen tilfeldighet at tittelen tar etter filosofen Thomas Hobbes´ Leviathan. Det russiske kulturministeriet kalte filmen “upatriotisk” da den ble utgitt grunnet dens lite flatterende portrettering av landet. Spesielt reagerte de på en scene der hovedkarakterene drikker vodka og skyter på portretter av tidligere ledere med en Kalashnikov. Et ironisk portrett av Russland i et nøtteskall. Overraskende nok ender ikke filmen godt for noen av karakterene. Zvyagintsev sa i et intervju med Peter Bradshaw at han ikke ønsket en god slutt ettersom det ville kollidert med tonen og agendaen filmen ønsket å prosjektere. Zvyagintsev peker mot Kolya, den vanlige arbeider og far, som er en alkoholisert og voldelig mann som ikke klarer å ta vare på de rundt seg. Hans historie og historien til alle rundt han ender svært dårlig grunnet alles egoistiske handlinger. Det er ikke bare en kamp mot styret, men også folket seg i mellom.

Filmregissør: Andrey Zvyagintsev snakker om Loveless. Foto: Qumra Masterclass.

Sviktet: 12-år gamle Alyosha flykter fra hjemmet han føler seg uønsket i. Foto: Non-Stop Productions.

Da “Leviathan” kritiserte det politiske systemet og den organiserte religionen, så kritiserer Zvyagintsevs “Loveless” folkets likegyldighet til hverandre. Historien starter med det skilte og giftige paret Boris og Zhenya som fremdeles bor under samme tak i Moskva. Selv om de har nye partnere og liv så holder deres 12-år gamle sønn Alyosha dem sammen. Deres hverdag er preget av ekstreme krangler mellom hverandre og omsorgssvikten Alyosha opplever får han til å rømme hjemmefra. Etter flere dager borte må foreldrene prøve å sette sine massive egoer til side for å samarbeide om å finne sønnen. “Loveless” er satt i en kald og livløs setting som knuser alt håp om å finne sønnen. I likhet med karakterene så setter filmen sønnens forsvinnelse til side med vilje for å vise hvor irrelevant de føler det er. Plakater av Alyosha blir hengt opp, men de svinner hen med tiden og den ordinære innbygger går forbi uten å ta en titt. Det er ikke noe håp å finne og “Loveless” definerer begrepet “feelbad”. Zvyagintsev forklarte i et intervju at han ønsket å vise hvor lite samfunnet rundt i russiske storbyer bryr seg om enkeltpersoner. Hvordan tragedier blir skapt av egoisme og ingen nestekjærlighet. Alyoshas skjebne er et testament på dette og at hendelsen i filmen er basert på virkeligheten gjør det hele mer rystende.

Idioten: Over en natt forteller Durak den tragiske historien om hvordan en enkel rørlegger står opp mot systemet når liv står på spill. Foto: Rock Film Studio.

Man kan anse den moderne russiske filmen som en motreaksjon på den gamle. Filmskapere er ikke lengre bundet under et totalitært regime som var de eneste som satt på pengesekken og ressursene til film. Den russiske politikken, religionen og folkesjelen er noe som stadig blir satt lys på i moderne filmer. Andre anbefalinger som takler samme temaer diskutert ovenfor er Yuriy Bykovs “Durak” og “Zavod” som er spesielt interesserte i å se på korrupte politikeres økonomiske interesser.

Det gjenstår å se om disse filmene har like stor effekt på landet de kommer i fra som landene utenfor. Uansett er det fantastiske filmer som er kommet fra en konfliktert nasjon som har hatt en massiv historie som grunnlag til dagens utfordringer.