“25. juni” — forestillingen om det som aldri må skje igjen
Intervju - Matilda Forss
Den 25. juni i 2022 var det en masseskyting på London Pub i Oslo, rett før Pride. Bunnyhead Production's forestilling "25. juni" dykker ned i ”det som skjedde og det som aldri må skje igjen” – i følelser av hat, frykt og kjærlighet. Dette er en forestilling mange — nei alle — burde få med seg. Jeg møtte med regissøren, produsenten, scenografen og skuespillerne for en prat.
Peder Kaalstad, Aleksander Varadian, og Guri Glans i et stykke om skeivhet, frykt, og det kroppslige. Foto: Alexander Ruvedel/Bunnyhead Productions.
REGISSØR ØYSTEIN JOHANSEN
Kan du fortelle litt om stykket og hva slags vinkling dere har tatt på en så grusom hendelse? Var det noensinne f.eks. aktuelt å ta det fra forbryterens perspektiv?
— Jeg prøvde å se på dette store traumet fra et homokampperspektiv. Etter jeg hørte om angrepet, følte jeg en frykt i byen igjen, som jeg ikke har kjent siden jeg selv var i skapet. Utryggheten, det at politiet ikke kunne beskytte oss, og at noe sånt faktisk kunne skje –50 år etter at fri kjærlighet ble lov i Norge – gjorde at jeg måtte bruke det traumet og den frykten som ramme.
«Etter jeg hørte om angrepet følte jeg en sånn frykt ibyen igjen, som jeg ikke har følt siden jeg selv var i skapet»
Stykket er mer dikt enn dokumentarisk. Foto: Alexander Ruvedel/Bunnyhead Productions.
— Stykket er nærmest som et dikt mer enn en logisk, dokumentarisk reise. Temaet sitter fortsatt i kroppen vår. Da er det viktig å ha avstand, slik at man ikke påstår noe om spesifikke personer eller øyeblikk. Jeg var ikke der, og har ikke rett på den fortellingen, men jeg kan formidle hvordan frykt oppleves som skeiv etter en slik hendelse. Det var viktig å få frem sårbarheten og vise at vi er et fellesskap.
Hvordan føltes det å behandle noe som er så nært i tid, og så traumatisk?
— Det føltes meningsfullt, og jeg har hatt stor respekt for tematikken. Skuespillerne har ingen faste roller. Publikum vet ofte ikke hvem som er offer eller gjerningsperson. Vi jobber med doble bilder. Formen er en kollasj av fysisk og tekstlig materiale. Det er enfelles bevissthet som formidler at kampen aldri er over. Vi ser utviklingen i Romania, Ungarn, USA, Russland – grupper blir utstøtt. Forestillingen er et håp om at man aldri gir opp, og at vi må fortsette å kjempe for frihet i fellesskap. Slutten er også starten.
PRODUSENT ANDREA THERESE
Hvordan ble det til at du produserte dette stykket?
— Øystein har vært læreren min. Jeg er skuespiller, men har jobbet med skeivt teater før, så det føltes naturlig å bli med.
Hvordan har dere møtt skeivheten i stykket? Er dette et prosjekt som lages av skeive folk?
— Det er absolutt et prosjekt laget av skeive. Det er færre streite enn skeive i produksjonen. Det var viktig for oss å ha med mangfold. Samtidig ville vi ha de beste skuespillerne – det handler ikke bare om representasjon, men om bevissthet rundt hvem som står på scenen og hva de representerer.
Hva følte du første gang du leste stykket?
— Det var sterkt å lese tekstene. Det er ikke klassisk titteskapsteater, men noe vi har utviklet over tid. Tekstene er sterke og beskrivende uten å påtvinge publikum følelser. Kjærlighetens motstandskraft er veldig viktig i dagens samfunn.
SCENOGRAF OG KOSTYMEDESIGNER TEUNIS RUITEN
Intervjuet med Teunis foregikk på engelsk, men er blitt oversatt til norsk. Teunis har jobbet som scenograf med Øystein i omtrent ti år. Han jobber dokk og på Bureau gelijkebehandeling, Bureau of Equal Treatment, som er en antidiskrimineringsorganisasjon. Der driver han forebyggingsavdelingen som innebærer drifting av mye dannende og kulturelle aktiviteter som har som mål å gi folk nye perspektiver og minske diskriminering, blant annet med fokus på LGBTQ-frigjøring. Han følte stykket passet perfekt for han.
Hvor mye har du tenkt på å gjøre rommet mer likt Oslo? Eller å bruke London Pub som inspirasjon?
— Jeg elsker Oslo, men det jeg har designet er en metafysisk tolkning, ikke en nøyaktig gjengivelse. Scenen viser et system for undertrykkelse – noe som finnes overalt i verden. Maktsystemene er vevd inn i hverdagen og ikke eksplisitte. Det handler mer om å visualisere strukturer enn steder.
Denne abstraktheten, følelsene, virker være drivkraften i stykket. Var det noe som gikk inn i former og teksturer? Det flytende i narrativet?
— Jeg ville referere til tider som har vært viktige for LGBTQ-frigjøring, men ikke bokstavelig. Da dramaturgen Toril Solvang-Kayiambakis så stykket, sa hun at hun ble transportert til 20- eller 30-tallet, uten å vite hvorfor. Det var perfekt. Jeg ønsket å skape et tidløst rom med emosjonell resonans. Jeg tror campness er en del av min identitet som designer og person. I denne forestillingen handler det ikke om overdrivelser, men om lagdeling og dobbeltbetydninger. Et kostyme kan bety én ting når én bruker det, og noe annet når en annen har det på. Campness handler om å endre betydning gjennom kontekst.
«Det var nøyaktig det jeg ville etablere – et tidløst rom som fortsatt har følelsesmessig resonans»
SKUESPILLERE GURI GLANS, ALEKSANDER VARADIAN OG PEDER KAALSTAD
Hva var deres første inntrykk av stykket? Hvordan har det vært å ha Øystein som regissør?
Guri:
Skuespillerne begynte ikke med teksten, men med det fysiske. Foto: Alexander Ruvedel/Bunnyhead Productions.
Vi begynte jo ikke med teksten, men med det fysiske. Øystein ga oss masse forskjellige oppgaver vi måtte løse fysisk på gulvet som å ikke vise ryggen til de andre eller å alltid prøve å gå imellom dem. Han hadde han nok skrevet noe på forhånd, men teksten har kommet parallelt med det kroppslige. Vi har jo en liten dans i forestillingen som vokste ut fra at vi skulle snike oss langs en vegg. Det har siden blitt løsnet opp og mikset sammen sånn at det nå er mer cabaret-lignende.
Aleksander:
De første to ukene av arbeidet bodde vi jo sammen og jobbet fysisk i rommet på dagen, kom hjem, lagde mat, snakket og delte våre erfaringer. Hvem som sa hva ble jo heller ikke fordelt med en gang siden fortelleren er denne kollektive bevisstheten fremfor karakterer. De to ukene var derfor veldig formative for å bygge et fellesskap som kompani, men også som noe helt nødvendig for denne formen og stilen.
Peder:
Det var en annen inngang til tekst fordi du hadde dette fysiske språket, og det ble videre født ut av samhandlingen mellom oss, hvordan vi lyttet til hverandre og ga rom til hverandre. Jeg synes Øystein er veldig dyktig til å se vår styrke som gruppe, men også individuelt. At han også henter inspirasjon fra oss gjør at det blir en slags tennismatch; man gir og mottar.
Aleksander:
Det utgjør en veldig organisk prosess ja, når regissøren heller ikke har bestemt seg helt for hva han vil si og gjøre. Det er veldig frigjørende som skuespiller å fjerne egoet som alltid er med i prosessen. Her er hierarkiet, både narrativt, men og i arbeidet, fjernet. Det er ikke ‘meg, meg, meg’ og ‘du er hovedrollen, du er ikke det’, men heller lyttingen som er viktig. Det er problemløsning i fellesskap.
«Det er veldig frigjørende som skuespiller å fjerne egoet som alltid er med i prosessen. Her er hierarkiet, både narrativt, men og i arbeidet, fjernet»
Guri:
Det føltes nødvendig i forhold til tematikken. Vi kan ikke ha med oss ego inn i dette, men må være ydmyke for å klare å finne fram til det som er ‘ekte’. De skeive har levd, eller måttet leve, i skjul i mange år. Så har det skjedd en prosess der det blir en større åpenhet både fra skeive og i samfunnet, slik at man kan leve åpent. Men når en så triggende hendelse som 25. juni skjer, så kommer på en måte alle traumene fra de siste 200 år tilbake, ikke sant? Hva vil det si å bære på den kollektive bevisstheten? Vi påstår ingenting, men åpner et erfaringsrom, så alle kan putte inn sine egne erfaringer i det. Og forhåpentligvis føle seg sett.
«Hva vil det si å bære på den kollektive bevisstheten?»
Frykt og kjærlighetens motstandskraft er sentralt i stykket. Foto: Alexander Ruvedel/Bunnyhead Productions.
Aleksander:
Med alle slags attentater er det i kjernen hat, i kjernen frykt, i kjernen skam.
Guri:
Og i kjernen av traumer er det kroppslige. Derfor prøver vi å få til en kroppslig opplevelse for publikum òg. Slik blir det et minnested for 25. juni. For de få som har vært og sett det hittil, så er det det vi sier at de sitter igjen med – de bølgene som skyller over kroppen deres.
«I kjernen av traumer er det kroppslige»
Dette henger sammen med ansvaret om å snakke om en sånn hendelse. I traumeteori snakker man om «the belatedness of trauma», at det alltid er en temporal pause mellom traumene og opplevelsen av dem. Hvordan føles det å være dem som kommer etter? Som tar tak i det? Brukte dere noen egne følelser for rollene?
Guri:
Vi driver ikke med en psykologisk skuespillerstil i denne tematikken – og det tror jeg vi bevisst passer oss for da kan det bli sentimentalt eller lukke for publikums erfaring. Alle har jo noe som man selv kan knytte an til, den der råe følelseskvaliteten. Vi har snakket mye om hvordan det er å ha PTSD, hvordan det arter seg, og hva det gjør med deg. Ved starten av prøvedagene stilte Øystein oss spørsmål som «har du opplevd å gå rundt med frykt»? Jeg har vært i Iran hvor jeg måtte gå veldig tildekket og late som jeg var noe annet enn det jeg er, og gjøre meg selv usynlig som kvinne. Hva gjør det med kroppen din? Sånn har vi snakket om personlige erfaringer, ikke som en metode, men for å vekke noe og finne erfaringer i oss selv.
Stykket blir et forsøk på å gi publikum en egen sannhet. Foto: Alexander Ruvedel/Bunnyhead Productions.
«Har du opplevd å gå rundt med frykt? [...] Hva gjør det med kroppen din?»
Hva har vært det mest uventede med å jobbe med teksten? Enten om hendelsen, queer motstandskraft eller noe dere har oppdaget om dere selv som skuespillere?
Aleksander:
Jeg er halvt amerikansk og har ikke hatt like mye kjennskap til norsk skeiv kamphistorie fra før, så dette stykke har igangsatt samtaler gjennom folka vi har arbeidet med og materialet vi har brukt. Det har igangsatt prosesser i meg om å forstå Pride som et konsept uten alle de Amerikanske, vestlige, globale assosiasjoner som gjør at man kanskje fremmedgjør skeive gjennom å ubevisst tenke på Pride som noe fjernt fra et norsk samfunnskontekst.
Guri:
Det jeg har kost meg med er at jeg, gjennom å lære mer om skeiv kultur, kommer dypere inn i min egen skeivhet. Man kommer lenger inn i det, og får en dypere respekt for den kampen som har pågått, og som i aller høyeste grad fortsatt pågår.
Peder:
Det har blitt krystallisert for meg hvor viktig denne forestillingen er.
Guri:
Ja, dag for dag så kommer det nye ting i nyhetene som viser at nei, vi har ikke kommet lenger og ja, det er fortsatt mange misforståelser og rare oppfatninger der ute. Men en opplevelse av sannhet kommer alltid ut fra noe du har erfart. Det å gi publikum en erfaring blir dermed et forsøk til å gi publikum en egen sannhet. Det tror jeg veldig på. Jeg håper at alle kommer og ser på det.
Avslutningsvis vil jeg spørre nettopp dette: hva slags publikum håper dere kommer?
Aleksander:
Stykket har premiere 24. mai på Gjøvik Kulturhus. Jeg håper at alle kommer, men ønsker nesten mer at et ikke skeivt publikum kommer. Dette er et forsøk på å tilgjengeliggjøre disse opplevelsene som mange skeive har allerede har kjent på kroppen. De lærer kanskje ikke like mye av å se det på en scene fordi de har opplevd det i sitt eget liv, men å se det satt opp på en scene er også bekreftende. Derfor kan det være en betryggende opplevelse for skeive, men en god og lærerik opplevelse for andre.
Guri:
Jeg håpet absolutt på et blandet publikum. Det er ikke en forestilling laget for skeive. Det er ikke en forestilling laget for de som opplevde 25. juni. Det er ikke bare en minneting som er laget for dem. Stykket er laget som en nødvendighet ut av at det skjedde. Og fordi at det ikke er noe vi kan legge bak oss.