Våren er her og sommeren nærmer seg, og med dem vender fargene tilbake. Utstillingen MƎTAATEM av Kerstin Brätsch på Munchmuseet passer dermed perfekt til årstiden. Sterke farger og flytende former gjenspeiler naturens oppblomstring rundt oss. Samtidig fungerer den som en kommentar til hva kunst kan være, og hvordan vi forholder oss til den.

Flere av verkene bærer psykedeliske preg. Foto: Magnus Lima

Fargerike pappskulpturer dominerer gulvet. Flere steder henger bildene på disse skulpturene. Kollage: Magnus Lima

Mønstre og assosiasjoner

Våren er her og sommeren nærmer seg, og med dem vender fargene tilbake. Det første som slår meg når jeg går inn i utstillingen, er selvsagt alle fargene, men også spillet med lyd og lys som gjør at deler av utstillingen virker levende. Noen av maleriene henger på veggene, mens andre er plassert på fargerike skulpturer laget av papp, kunstobjekter i seg selv. I rommets midte står det flere enorme skulpturer som gir følelsen av å bevege seg gjennom et slags utenomjordisk landskap. Kunsten oppleves både kaotisk og psykedelisk, men samtidig harmonisk og nærmest meditativ i sin symmetri.

Instinktet vi har for å se etter mønstre, er noe Brätsch leker med. Jeg la merke til ulike mønstre og figurer i hvert maleri, noe som gjorde at de opplevdes som både varierte og personlige. Det jeg ser, eller den følelsen et maleri vekker i meg, er sannsynligvis helt annerledes enn det neste person vil oppleve. Nettopp derfor kjennes kunsten så åpen og individuell, den inviterer til tolkning og gir rom for egne assosiasjoner.

Symmetri, men også kaos. Foto: Magnus Lima

Motivene kan oppfattes som visuelle uttrykk for det immaterielle, som følelser, energier og ulike tilstander av bevissthet. Samtidig bærer mange av formene et nesten organisk preg, som om de pulserer av liv. De kan minne om mikroskopiske organismer eller cellestrukturer og skaper en forbindelse mellom det indre og det fysiske.

For meg var utstillingen på sitt beste når jeg opplevde den som en helhet. Det var ikke nødvendigvis ett bestemt maleri eller én skulptur som skilte seg ut, men snarere samspillet mellom alle elementene, altså helheten de ulike delene skapte sammen. Men til slutt var det ikke selve kunsten som fikk meg til å tenke mest, det var publikum.

Meta og publikum

Fargebruken skaper et kraftig uttrykk. Foto: Magnus Lima

Tittelen på utstillingen, et speilvendt "meta", peker på hvordan utstillingen er en refleksjon over maleriet som kunstform. Begrepet “meta” kan bety noe som gjør seg selv til emne for behandling. Men det er ikke bare kunsten selv som kommenterer sin egen sjanger, også publikum blir en del av dette meta-spillet. Noe av det som slo meg under besøket, var hvordan mange som tar bilder av seg selv foran verkene, og på den måten gjør seg selv til en del av kunstverket. Maleriene og skulpturene blir bakgrunner, scenografi, og betrakteren trer bokstavelig talt inn i bildet. Dette samspillet mellom verk og publikum forsterker altså utstillingens metakommentar: Kunst handler ikke lenger bare om å betrakte, men også om å delta, dokumentere og iscenesette seg selv i møte med kunsten.

Jeg fikk ikke bare en dose sommer-vibber, men også nye tanker om kunstens rolle i et digitalisert samfunn. Kanskje det er noe av dette utstillingen ønsker å kommentere, eller så er bare kunsten tilfeldigvis veldig insta-verdig. Når vi tar bilder av oss selv foran kunst, er det for å dokumentere opplevelsen eller for å bli en del av den? Vi lever i en tid hvor alt filtreres gjennom det digitale, og dette må kunsten forholde seg til. Utstillingen kan være en kommentar til hvordan vi forholder oss til bilder som noe vi ikke bare ser på, men som noe vi også ser oss selv i.

MƎTAATEM: Kunstens nye former