Perspektiv: Året er 2010, du har nettopp fylt 13 år, og ingenting står sterkere i hodet ditt enn ønsket om å se den nyeste Paranormal Activity 2 filmen på kino, den broren din har mobba deg med at du er alt for pinglete og ung til å se den. Løsningen? Sniking!

Det virket nesten umulig å snike å seg inn på 18-års aldersgrense filmene på kinoen nede i gata, men alt er vel mulig?
Foto: Billy Aboulkheir / Unsplash

Kanskje var det all snakkingen om filmen, eller det at de mest populære gutta i C-klassen allerede hadde kommet seg unna med å snike seg inn på kinoen, eller kanskje det bare var ditt eget brennende ønske om å se en “voksen film” som gjorde deg så oppsatt. Men det var hvert fall noe helt ubestridelige: ønsket ditt om å se filmen. Og noe som var enda mer ubestridelige enn ønsket ditt om å se filmen? Jo det var jo helt klart viljestyrken du hadde for å oppnå det du ønsket deg.

Så, etter mye om og men fikk du til slutt overbevist bestevennene dine om at dette var mulig, å snike seg inn på den slitne kinoen nede i gata i håpet om å endelig få se en virkelige skummel film. Du samlet vennegjengen din, og sparket fram den høyeste av dere til å kjøpe billetter i luka, mens dere krysset alt av fingre og tær som kunne krysses. Var endelig den sagnomsuste 18+ filmen innen rekkevidde?

Situasjonen ovenfor er nok ikke fjernt fra minne for de fleste, og for de som har vært der selv, ja da husker du sikkert spenningen, iveren og det overbærende håpet du hadde på at dette skulle gå riktig vei. Det er noe spesielt med å få tilgang til noe som egentlig er utenfor rekkevidden din, enten om det som i 2010-eksempelet over er aldersbestemte grenser eller bare kulturelle.

Det var nesten ingenting som fristet mer enn de fløyelsrøde, dype, vanvittig mye kinosetene, der de lovte helt nye opplevelser og verdener.
Foto: Alessia C / Unsplash

Subjektivitetens og oppvekstens grenser

Disse aldersgrensene, 13+, 16+, og 18+, vel de er jo der av en grunn. Som oftest er nok innholdet i filmene ikke helt egnet for publikum under aldersgrensen, men, alt er vel subjektivt er det ikke det? Hvert fall for noen som vokste opp med en filmelskende far, som inkorperte deg inn i sci-fi’n ala Ridley Scott og de tilhørende xenomorphsene i Alien i en alder av hele 8 år, eller inn den råeste action verden Sylvester Stallone kunne mane fram i Rambo-filmene før fylte 10 år. Vel ja da, ja da blir jo noen småskumle filmklipp ala Paranormal Activity 2 bare barnemat, eller hva?

Det var hvert fall en slik logikk du kanskje lente deg på der du var på vei inn i kinomørket for å se det som skulle være en av årets virkelige skremmende filmer (dette var da i 2010, vel og lenge før found-footage filmtrenden hadde blitt passé og kjedelig). Men var du egentlig tøff nok til dette? Der du sakte men sikkert kavet deg gjennom den trange kinosal døra, mens litt småskumle 18-åringer ruvet over deg som de tøffeste av dem alle, ja der slo vel tvilen inn? Var du klar for dette? For å tre inn i de voksens rekker, til å gjennomføre selve ritualet for den voksne verden?

Kanskje snudde du deg rundt, med et fortapende blikk, mens du febrilskt skannet folkemengden for vennene dine som brått ikke var ved siden av deg lenger. Kanskje boblet alt stresset over å gjøre noe ulovlig – for det var jo ulovlig – og panikken slo til? Kanskje stod til og med politiet på innsiden og ventet på deg? Hormonene, stresset og panikken begynte å skylle over deg, akkurat i det du kjente en alt for gjenkjennelig hånd gripe tak i skulderen din og dro deg inn i kinomørket. Og der var jo alle vennene dine, godt tilrette ved setene deres. Ingen politi, ingen sinna voksne, bare deg, vennene dine, og en haug med kule 18-åringer som du nå skulle være en del av. Om ikke for alltid, så hvert fall i 91 minutter.

En tiltenkte virkelighet

Kanskje sitter du igjen med mange av de samme følelsene som denne 13-åringen gjorde i 2010 når du leser dette nå. Stresset, gleden og iveren over å snike deg inn på en 18-års film sammen med dine aller beste venner. Gleden over å bryte noen grenser, både for deg selv og for kinoens publikumsgrupper. Selve kjernen av å være litt rebelsk – eller, hvert fall det å få en smakebit på ungdomsopprørert.

Vel, situasjonen for den 13-åringen du ble møtt med lenger opp, ja den er nok helt reel for mange av oss. For min del? Jo, det var ikke så langt unna. Filmen var den sammen, vennegjengen var den beste jeg hadde, og iveren, ja den var hvert fall helt lik. Eneste forskjellen var vel at jeg fikk min filmelskende far til å kjøpe billettene for oss, samt bli med oss inn i salen, før han snudde på hælen og lot oss være alene med 18-åringene, heksene og den vanvittig skremmende found-footage filmtrenden. Så nesten likt da, nesten helt.

Kinosnikingens rituale